Hvorfor i all verden har flodhestene alpeluer?

Det finnes knapt noen gode forklaringer på hvorfor vi døpte selskapet Hippopotamus, selv om vi i ettertid har prøvd å konstruere noen forklaringer. Vi lar den ballen ligge.

 

 

Men vår fenomenale illustratør Eivind Falk forteller gjerne historien om hvorfor flodhestene i den opprinnelige logoen vår ble seende ut som de ble, om igjen og om igjen. For lenge siden holdt han denne talen på vår 10-årsjubileumsfest, som fant sted i 1996. Vi synes historien fortsatt er god og har den derfor med, selv om dagens flodhestlogo IKKE har alpeluer (til Eivinds store fortvilelse):

"Nå har det gått ti år. Ti år med mine velkjente flodhesttegninger. Ti år siden jeg la grunnlaget for Hippopotamus' udødelige profil med de klassiske to flodhestene. Dette er imidlertid en velkjent solside av historien vi alle kjenner. Mindre kjent er det imidlertid at jeg lenge argumenterte hardt bak kulissene for et mindre ufyselig vesen enn flodhesten. Jeg sa klart ifra i -86: Det er da så mange fine dyr i skogen, hvorfor må dere på død og liv velge det lumskeste og mest mannevonde dyret i Afrika?

I vår egen vakre norske fauna kryr det av lekre grasiøse vesener: Jeg tenker for eksempel på elgen, også kalt skogens konge. Tenk deg en stolt elg med struttende horn plassert mot en av disse glorete solnedgangene dette firmaet idag byr oss i brevsettene sine: Det ville vært noe det! Eller en truet art som jerven. Da ville man sagt og ment noe, signalisert et eller annet positivt. Uttrykt et ønske om å ta vare på en sårbar norsk natur. Heist flagg, som man sier på sjøspråket. Men neida. Av alle begredelige dyr valgte de flodhesten; dette feite, klumpete sumpvesenet som ligger og drar seg i søla hele dagen: En lat, uformelig masse som disser formålsløst rundt i gjørma. Hva vil den med verden? Hva forgår inne i den knøttlille hjernen på størrelse med en bitteliten lus? Det skal jeg si dere, folkens: Den tenker på mord! Jepp, som dere sikkert alle er klar over er dette klumsete, ubehjelpelige dyret en fryktelig rovmorder. Hvert år drepes massevis av mennesker i Afrikas gjørmete sumper. Riktignok afrikanere, men dog, vi vemmes likevel. Hvilken elendig signaleffekt er det ikke da i å velge nettopp flodhesten til sin skytshelgen? Jeg bare spør: Hvem i all verden vil være på parti med dette dyret? Men det er jo å rope i skogen. Hadde den enda hatt noe med papir å gjøre. Jeg stiller faktisk dette spørsmålet her og nå ved denne historiske korsveien: Hva har flodhesten med papir å gjøre? Ingenting. Følte gründerne kanskje at dette dyret appellerte til deres egen personlighet? Det blir bare gjetninger vi aldri får svar på. Jeg tror ikke vi skal be dem svare heller.

Så de sto altså på sitt, stabukkene. De sa omtrent rett ut at de ville velge et dyr med null markedsføringsverdi, koste hva det koste ville. Jeg fikk klar beskjed: Tegn oss en flodhest, ellers styrter vi deg ut i arbeidsløshetens mørke.Slik sto jeg altså i -86 og veide frem og tilbake. Jeg syntes jo litt synd på dem også, så det ble til at jeg valgte å gjøre det beste ut av det. Tross alt hadde jeg kjøpt mine ti aksjer, og jeg likte ikke å se sparepengene bli til støv uten videre. Men skulle dette gå bra måtte det en solid genistrek til. Så mye forsto jeg. Noe som kunne virke forsonende og formildende. Selvfølgelig kunne jeg trukket ut tennene på dyra, men det ville vært å gå for langt. Det ville være å gripe inn i naturen så og si. Det var da det slo meg: Alpelue! Selvfølgelig skulle jeg sette på dem en alpelue! Jeg ville gi dem drømmer og vyer. Jeg ville gi dem konsistens.

Jeg vet ikke om dere har tenkt på hvor mye symbolsk verdi som ligger i en slik lue, men det er ikke småtterier: Alle vi halvkunstnere har hatt en slik engang. Også jeg. En svart liten sak som forvandlet meg fra en kjedelig gutt med pannelugg til en kjekk, fremadstormende, intellektuell kunstnertype med alpelua på snei.

Foran speilet ble jeg inkarnasjonen av Ernest Hemingway, Leonardo DaVinci og Dag Solstad. Det er helt sant. Men når sant skal sies så ble den i skapet. Jeg var rett og slett for feig, og brukte den aldri i offentlighet. Sannheten er nok at vi er mange som har en slik lue i skapet. I bunnen av kommoder og kister rundt omkring i Norges land er det titusener av ubrukte alpeluer som ligger der som symboler på en svunnen drøm. Subbete halvkunstnere over hele landet identifiserte seg straks med Hippo-logoen, og i misforstått solidaritet kjøpte man klissete sol-ned-gang-brevsett og smakløse, klumpete trepenner i massevis. Vi er mange, og vi er ikke bare de som har en slik lue i skapet.

Det er også de som faktisk gikk med alpelue, ja faktisk går med det den dag i dag. Dem om det. Den tredje kategorien er den type mennesker som ikke engang kom så langt som til skapet: De som desperat gikk og smugkikket i utstillingsvinduet til Hatte-Holm (selv kjøpte jeg min i Kristiansand) og ikke engang fikk se seg selv i speilet med en slik lue: De som måtte nøye seg med tanken, og aldri fikk drømmen knust som vi andre, da vi etter en tid måtte innrømme overfor oss selv at ikke alle kledde alpelue like godt. Vi ble ganske enkelt ikke Leonardo. Så vi fant etterhvert på andre ting, men for smugkikkerne var det ikke så enkelt. For dem fortsatte alpeluedrømmen å pese innvendig som et ufødt barn. Dette er den gruppen som antagelig har mest igjen å kompensere for: "Er det hos Hippotemusa? Ja, jeg skal ha tre elg i solnedgangbrevsett, og så noen av Halldor Skards dype tekster på et eller annet i pastell, samme hva! Så trenger jeg tre kulepenner i kirsebær, er det virkelig kirsebær? Virkelig, ja det er jo helt nyyydelig, og så et eller annet med skikkelig signaleffekt som jeg kan ha på jobben." Jeg ga altså flodhestene en alpelue, og min medfødte beskjedenhet forbyr meg å rope ut resultatet. Det er ihvertfall ingen hemmelighet at millionene i dag ruller inn jevnt og trutt, og i år får vi aksjonærer sågar noen øre i utbytte."

 

Fotnote: I et par år gikk Hippopotamus AS med tildels pene overskudd. Det var mer enn 400 aksjonærer, en rekke eide kun 1, 2 eller 3 aksjer. Aksjonærer med færre enn 10 aksjer fikk utbetalt utbytte i frimerker, som de kunne benytte når de sendte hilsener skrevet på brevpapir og kort fra Hippo.................

Fotnote2: Evind Falk er nå daglig leder i Norsk Handverksutvikling og aktiv fisker og politiker på Lillehammer. Han har idag sin egen blogg, som du finner ved å følge denne linken!