Fins det grønne flodhester?

Skrevet av Steinar Lem, Framtiden i våre hender, i forbindelse med Hippos 10-års jubileum i 1996.

(Det ble laget en omfattende jubileumsbok i forbindelse med jubileet til Hippopotamus AS. Dette er idag, mer enn 10 år siden, ganske festlig lesning, om vi skal si det selv. En rekke mer eller mindre eksterne personer bidro med artikler og annet, bl.a. Steinar Lem, en aktiv samfunnsrefser.)

Knut Hamsun følte seg uverdig til å skrive en nekrolog over Adolf Hitler - og gjorde det likevel, etter at krigen var over og det med et trylleslag nesten ikke fantes en eneste nazist i hele Norge. Jeg er ikke Hamsun, Hippo er ikke Hitler og dette er ikke en nekrolog. Likevel føler jeg meg uverdig til å miljøanalysere Hippo, av minst to grunner.

For det første er jeg forutinntatt. Jeg har alltid sett på Hippo, sant nok på avstand, med beundring: En gruppe dyktige mennesker med miljøglød, som går i gang med noe som synes å være viktig, men som ikke er heroisk (miljøkamp foran kameraene) og som ikke gjør dem rike (mange former for grønt næringsliv). Noe av sympatien skyldes sikkert også at jeg med jevne men lange mellomrom treffer den utmerkede styreleder Jon Lurås på gata, eller han stikker innom Framtiden i våre henders lokaler med enorme papirbunker og antyder at vi som sitter og spiser lunsj skal la maten ligge i fred og komme og lempe. Den som da lar Hippo lempe selv, blir skamfull - og enten svært positiv eller svært negativ til virksomheten.

Tvilsom analyse
For det andre er all analyse som finner sted utenfor laboratoriene usikker. Det er en rest fra AKP's glanstid hvis noen tror at man kan analysere et samfunnsfenomen, og finne et sikkert svar. (I så fall er det som regel bestilt av den aktuelle sentralkomite.) Analyseovertroen lever godt og særdeles høytlønnet videre i næringslivet, der alskens konsulentfirmaer og markedsanalytikere blomstrer og parasiterer. Selvsagt: I beste fall kan en analyse sette fingeren på avgjørende punkter, og føre til beslutninger som seinere viser seg riktig. Noe annet valg fins heller ikke - enn å analysere, bruke vettet, innhente kunnskap. Gjør vi ikke det, handler vi i blinde. Men analytikerne kommer gjerne med selvsagtheter og de tar gjerne feil. De klarer ikke å spå om oljeprisene, boligprisene, det viser seg i ettertid at grunnvannet under Gardermoen tok skade likevel, at atomkraftulykker ikke kunne unngås osv. osv. En analyse klarer sjelden å se alle viktige sammenhenger, og den vil gjerne være preget av analytikerens fordommer, verdier, ideologi.

Virkningene av det vi gjør - "vi" kan f.eks. være Hippo eller miljøbevegelsen som helhet - er mangfoldige, kompliserte, noen er åpenbare og kan kvantifiseres, andre er skjulte eller gjenstand for gjetning. Noe er selvsagt mulig å beregne med høy grad av sikkerhet. Hvor mye sparer vi miljøet for, målt i energi, giftstoffer, trær, ved å resirkulere en gitt mengde papir. (Men det krever også forutsetninger, som kan endres brått, feks av ny teknologi.) Andre virkninger unndrar seg eksakt analyse. Det gjelder først og fremst virkninger på holdninger, politikk - vår og samfunnets selvforståelse. Her gjetter vi, og slike gjetninger er selv en del av en verdikamp, det påvirker det feltet vi gjetter på.

Det grønne næringslivet
Nå prøver jeg å gjette om Hippo.
Hippo representerer det grønne næringslivet. I et markedsstyrt samfunn betyr det grønn kapitalisme. Samfunnet trenger papir. Det er ikke opp til Hippo å avgjøre hvor mye papir vi bruker, og knapt nok prisene. Men Hippo har i sin makt å tilby det mest miljøvennlige som er tilgjengelig, og la miljøtenkningen prege alle ledd i prosessen fram til kunden, der det er praktisk mulig. Hippo er en aktør på markedet, riktignok en aktør med høy moral og miljøskånsomhet som sitt fremste salgsargument. Hippo må få solgt papiret sitt, reklamere, gjøre det markedsvennlig innenfor sitt (miljøbevisste) segment. Hippo har slingringsmonn innenfor markedslovene, men kan ikke tillate seg å gjøre noe som peker mot konkurs. Hippo må være halvtrendy, ikke mer økologisk og sidrompa enn kjøperne ønsker, ikke helgrå, ikke for umoderne eller overalternativ i produkter og presentasjon. Men heller ikke for glinsende og moderne.

Vekst
Hippo må vokse. For det første selger man jo et miljøprodukt, i konkurranse med verre ting. For det andre er bedriften presset - ikke av grådige aksjonærer eller lønnskrevende ansatte - men av markedslogikken. Uten god inntjening blir det lave investeringer, dårligere konkurransebetingelser, farvel flodhest, farvel jobb, finito miljøpapir, full stopp, død. For å leve må Hippo bidra til økt - eller iallfall ikke for lavt - forbruk av miljøpapiret sitt. Delvis betyr det redusert forbruk av mer belastende miljøpapir. Godt. Men det betyr også økt papirforbruk. Markedet er ikke statisk. Den som lokkes av hippe Hippokonvolutter - som må være smakfulle for å bli solgt - kaster kanskje sine gamle, kjedelige, upersonlige, muligens etter at de har ligget og gulnet. Den som tiltrekkes av Hippos flotte reklamemateriell - som må lokke - kjøper kanskje et brevpapirstativ (og noen til forretningsforbindelsene også). De stativene ville ellers ikke blitt solgt, og ikke noen andre heller. Nye Hippoprodukter betyr kanskje at gamle hippokonvolutter og gamle stativer byttes ut med nye. Suget etter Hippoprodukter erstatter noen miljøille produkter, men øker også totalforbruket - i en situasjon der både forbrukets volum og innholdet i de rike landene (på en rekke måter) er miljødrepende.

Den gode samvittighet
Men når sløsing og unødig forbruk inntreffer med Hippoprodukter, skjer noe vidunderlig: Den gode samvittighet. Varene er jo miljøvennlige - enda det ikke fins miljøvenn-lige varer så lenge de betyr belastninger på områder der den kollektive summen allerede er for høy. Varer kan derimot være mindre ille enn andre. I verste fall synes du at du gjør ditt i miljøkampen. Gro og Jens får iallfall rett. Vi kan vokse - grønt. Vi kan kjøpe oss ut av miljøkrisen. Som all grønn kapitalisme er det vanskelig for Hippo ikke å kaste folk blår - nei, grønske - i øynene. Det er vanskelig for Hippo å kommunisere at også miljøpapir belaster, og at hundrevis av millioner av kinesere gjerne vil ha en dagsavis eller to, og hva da? Særlig når vi sløser mer (f.eks. gjennom dataskjermer og skrivere i alle hjem, som hele tiden tar utskrifter med små endringer, mens vi fortsetter å lese tykke aviser, for ingen orker å sitte med PC og spise frokost). Selv om Hippo gjennom dyktig markedsføring overtar hele verdensmarkedet, er det fysiske grenser for papirforbruk. Det er ikke nok trær. Ingen kan utelukke fabelaktige gjennombrudd i resirkuleringsteknologien eller papirerstatninger - men de kan heller ikke innkalkuleres på forhånd.

Selv ikke John Hille kan vel beregne hvor mye økt energiforbruk og forbruk av skog og diverse kjemikalier Hippos bidrag til veksten utgjør (utifra nivåer som sikkert var for høye for ti år siden også) - neppe grandiost, men heller ikke umerkelig. Verre er Hippos ufrivillige støtte til den bekvemme holdningen at veksten kan fortsette så lenge den skjer på grønt papir. Mens det som kreves av oss er å kjøpe mindre - og grønt. Ikke: Produsere mer av mindre. Men: Produsere mindre av ennå mindre.

Forbrukerens selvstendighet?
Et annet skjult Hippobudskap - dypt ufrivillig - er at den enkelte forbruker kan ordne opp selv. I stedet for å forby papir som er særlig ondartet produsert, eller ilegge høye avgifter slik at belastningen kom ned på et tolerabelt nivå - støtter Hippos blotte eksistens den fordommen at forbrukeren er ansvarlig for å kjøpe det rette, slik at det urette forsvinner. Og det gjør det ikke på den måten, fosfater i vaskemidler kanskje, dråper i jungelen.

Papir - et nødvendig produkt
På den annen side.
Det står fast at samfunnet trenger papir. Runer på kalveskinn og hieroglyffer på steinstøtter er kanskje mer miljøvennlig - fordi bruken blir moderat - men får vi ikke gjennomslag for det, er det bedre å bruke miljøvennlig papir framfor miljølikegyldig papir. Papir er et produkt der det er stor forskjell på de edleste og de ondeste typene. Hippo bidar som sagt til å erstatte dårlig papir med bra. Det betyr mindre energibruk, mer spart skog. (Må vi håpe, hvis ikke markedets blinde vilkårlighet betyr et eller annet underlig - at svakt synkende etterspørsel kompenseres med svakt økende hogst for å holde fortjenesten oppe, og enda lavere priser. Guden og BI vet. Dette er fjernvirkninger som etterhvert fortaper seg hinsides vår kontroll.)

Idealisme
Om Hippo uunngåelig støtter tanken om at det kan være miljøvennlig å forbruke, stadig mer, og at markedet kan ordne opp, utbrer man samtidig en annen ide: At det er forskjell på produkter. At det er mulig å velge noe som belaster lite. Og at alle har et ansvar for å agere miljøvennlig når anledningen byr seg, uten å unndra seg med den sutrete begrunnelse at staten ikke har tilrettelagt og ordnet opp. Den som blir bedre kjent med Hippo oppdager også at det er forskjell på miljøvarer. Det ordet slenges på overalt der det er mulig som salgsargument. Kanskje er bare litt av papiret resirkulert. Ikke så hos flodhestene. Hippo er ekte vare. Her strekkes innsatsen så langt det i dag er praktisk mulig. Det er noe bortimot unikt i norsk næringsliv. Idealismen til flodhestene er påtagelig for alle som kommer i kontakt med dem. Ikke minst ligger det en garanti mot lureri i det faktum at profittmotivet nesten er fjernet: Det er lite synlig hos aksjonærene, og det er enda fjernere for de ansatte. Her står Hippo i lysende (ja, det er jo jubileum) motsetning til all miljøkapitalismen, som markedsfører kommersielle produkter som ikke er av de verste: De skal tjene. Det gjør de også. De er kronisk fristet til å jukse med miljøelementet hvis det øker fortjenesten. Aksjeutbyttet blir til fri og sikkert høy inntekt: Reising, dyre varer, trivsel.

Kritikk mot Hippo - kritikk mot samfunnet
Innsigelsene mot Hippo - beroligende effekt på kundene, mens de øker papirforbruket - er viktig nok, for å innreflekteres, for å skape bevissthet om hvordan disse effektene kan gjøres minst mulig. Men det er moralistisk og impotent å kreve at de skal bringes til opphør. Da dør flodhesten. Ingen kan heve seg ut av eget samfunn og leve fullkomment. Kritikken mot Hippo er en del av de uløselige motsetninger vi er fanget i. Alle setter rompa på et bilsete av og til, noen flyr endog. I Norge kan du ikke komme ned på en bærekraftig CO2-kvote, uten å leve latterlig. Folk setter penger i banken, som lånes ut til all verdens faenskap. Du drikker kaffe, som egentlig smaker blod og død. Ja, folk bruker mer papir. Også Hippos papir utsettes for sløsing. Også på Hippos ark kan det bli skrevet tekster av tvilsom moralsk eller miljøpolitisk karakter. Det skal bli tungt å hindre det. Virkningen av våre handlinger er alltid en blanding av ondt og godt. Hverken intensjonene eller blandingsforholdet er likegyldig, men vi skal ikke drømme om den rene godhet.

Flodhestene skal derfor ikke plage seg for mye ved at de skitnes litt til av verden. Det betyr at de lever. Alle må skaffe seg en funksjonelt tykk hud. Vi bidrar alle til å ødelegge atmosfæren, stjele maten fra fattige barn og rasere skoger - i Norge og Brasil. Det er to ting å gjøre med det: Minske eget bidrag så mye som mulig, og arbeide for et samfunn som er klokere innrettet.

Mer informasjon
Kanskje burde Hippo bruke noe mer energi på å spre sin idé: Gjennomførte miljøløsninger der det er mulig. Og tyngre idealisme hos de ansatte og aksjonærene, ja til nødvendige investeringer og produktutvikling, nei til stort aksjeutbytte og høye lønninger. Kanskje Hippo bør skrive i avisene i ny og ne, det tar ikke mye tid. Kanskje burde mer av Hippos selvpresentasjon få fram at hele virksomheten er et eksempel på ressursansvar og omsorg - og at målet er at tenkningen preger hele samfunnet. Uten å betone det for sterkt, det ligger i hele idéen en vekst- og markedskritikk, særlig sterk fordi den ikke bare er en mening, men prakis - som har lyktes. Det er kanskje ikke lett, men det ville oppheve mye av den uunngåelige kritikken jeg i starten har kommet med.

For mye alternativisme
Så kan det hende at alternativismen har gått for langt på et par punkter, og ikke for kort: Likelønn og medarbeiderstyring, rester fra 70-tallet som trolig ville skade Hippos omdømme hvis det ble godt kjent. Nå er det mange måter å gjennomføre slike ordninger på. Men hvis medarbeiderstyring betyr at flodhester som ikke kjenner og har kvalifisert seg på områder der det betyr noe, kan avgjøre en sak mot et kvalifisert mindretall - så er det en romantisk populisme som lett betyr gale avgjørelser. Likelønn betyr antagelig at flodhester med lang og relevant utdanning får mye mindre i lønn enn den som har kort utdanning. Og det betyr fort at spesielt kompetente flodhester tar jobb hos elefantene i stedet, som betaler bedre i en jobb som kan være mindre viktig. Heller ikke er det slik at idealer alltid erstatter dyktighet. Idealisme skal vise seg i det vi gjør, ikke i våre dypeste motiver, som likevel er vanskelige å avsløre, selv for en selv. Iallfall må diskusjonene om slike ordninger dreie seg om hva som best fremmer virksomheten, resultatene, ikke om prinsipprenhet.

Heroisk kamp
Jeg må konkludere med at Hippos uheldige sider er våre - de er uunngåelige i et markedssystem. Derimot kan de kanskje reduseres noe. De positive sidene er bemerkelsesverdige. Miljøsamfunnet er ikke et samfunn uten næringsliv, uten papir - eller uten konvoluttstativer. Og slett ikke uten flodhester. Hippo kjemper heroisk innenfor markedsøkonomien, ikke bare med bedre produkter som våpen, men med en organiserings- og tenkemåte som er miljøsamfunnets - hvis det skal gå bra. Makroøkonomien er ikke Hippos ansvar - alene. Hippo er ikke blitt sugd opp av den svarte kapitalismen. Hippo viser vei framover. Sett litt på avstand blir derfor konklusjonen:

Gratulerer med 10-årsdagen.